Musikkrom - Musikkhistorien er ei ku

Tilbake til innhold Tilbake til romplan

Siri Randem, mars 2007	"Musikkhistorien er ei ku" - et essay
	Mannen og kua. Kanon
	Om kuas fordøyelsessystem som en billedlig forklaringsmodell på vestlig kunstmusikkutvikling fra antikken fram til den nyere tid
	Hva er det med den kua? Kua har fire mager. Vomma, som er meget stor, tjener som forreservoar og gjæringsbeholder. Fra nettmagen blir små klumper av foret støtt opp til drøvtygging. Etter denne passerer foret og all flytende næring gjennom den såkalte bollerenna ned til bladmagen og deretter til løpemagen (løype - et stoff vi bruker blant annet til å skille ut ostestoffer fra melka). Denne har kjertler som utskiller magesaft og saltsyre. Det som er av verdi blir tatt opp i kuas kropp, og kua bygger så å si seg elv ut fra dette. Underveis skjer det en energiomsetning, der det som er livsnødvendig og næringsriktig blir tatt opp. Avfallet skilles ut og går i gjødselsluka. Det er som et evig kretsløp, der noe går inn som en ting og kommer ut som noe helt annet.
	Alt går over i sin motsetning
	Heraklit, en av det Gamle Hellas store filosofer, formulerte i sin tid en lov om motsetningenes regulerende funksjon: ”Alt vil før eller siden gå over i sin motsetning ”. Hegel formulerte århundrer senere sin lære om diakektikken: at naturen og menneskesamfunnet og tenkningen gjennomgår dialektiske prosesser, fra tese møtt av antitese som går over i syntese. Dette innebærer en oppfatning av at tenkning og ideologi, oppfatninger og påstander beveger seg gjennom motsetninger som deretter forenes i høyere enheter. Ideer blir altså tatt opp og gjennomgår en forvandling - enten gjennom ”imitasjon”, eller ved utdyping av hele eller deler av de viktigste elementer og ”motiver”. Forvandlingen kan også skje gjennom det en kan kalle motbevegelse eller sidebevegelse. Dette høres plutselig kjent ut for dem av oss som har studert musikk.
	Fuge?
	Se bare nå på definisjonen av ordet fuge: av latin ”flukt”:”Flerstemmig komposisjon med likeverdige stemmer, oftest 2 til 5, hvor alle etter hvert tar opp samme melodiske tema. En stemme fremfører temaet, en annen stemme fremfører temaet på nytt, mens den første stemmen spiller en motmelodi, dvs et kontrapunkt. Når stemme 2 er ferdig med temaet, overtar en tredje stemme dette, mens stemme to spiller kontrapunktet og stemme 1 spiller et nytt kontrapunkt, en ny motmelodi.”
	Kumagen som metafor
	Min påstand er altså: På samme måte som melodiske motiver i en komposisjon finner sin stemme og sine motstemmer i en slags kontrapunktisk ”dans” eller ”dialog”, så å si – slik er det musikkhistorien også beveger seg gjennom historien. Kuas fordøyelsessystem eller fugen kan derfor stå som billedlig forklaringsmodell over musikkulturen og musikkulturforståelsen. Slik kan også den røde tråden gjennom musikkhistorien beskrives, ikke bare som en gigantisk ”bollerenne”, men også som et gigantisk kontrapunkt- for å holde oss til musisk terminologi.
	Safter, syrer og bestanddeler
	Ser vi hver epoke for seg, ser vi ulikhetene også innen hver epoke, vi ser stemmene og motstemmene. Tar vi et steg tilbake ser vi epokene i forhold til hverandre - vi ser de stedene der ting filtrer seg sammen, slik at den ene perioden rommer spor av overlevning fra en annen samtidig som den inneholder tegn som bebuder de etterfølgende.Omtrent som i kuas mager, der hver mage har sin funksjon og tilsetter sine bestanddeler, blir ideene, kunsten og historien behandlet og bearbeidet gjennom hver epoke. Så kverner det rundt der da, tygg, tygg, opp, ned og opp og ned inn i neste… tilsatt safter, syrer og andre bestanddeler....
	Polyfon prosess
	”Ideene i historien blir levendegjort i en polyfon prosess” sier E. Moutsopoulos (Gresk åndsliv 1983) –” i fugiske mønstre”. Som fugens temaer oppstår ideene, tendenser og retninger, ideologier og mønstre, de avsvekkes side om side med temaer som er i ferd med å bli sterke, mener han. De utvikles, møter motstemmer og sidestemmer, filtres inn i hverandre, forsvinner et øyeblikk for å straks dukke opp igjen – kanskje med en annen styrke, med et annet motiv, videreført, avkortet, med omrokert rekkefølge eller lik. Kort sagt i alle tenkelige kombinasjoner. I krisetider munner de ut i såkalte ”stretti” (s. 236, Gresk Åndsliv, 1983). Et stretto er pr. definisjon et musikalsk felt der musikken lyder ”sammentrengt” og går i et vesentlig hurtigere tempo.
	Høyere frekvens
	Vi har altså steder i historien der musikken så å si får ”høyere frekvens!” Det er her at endringer skjer og vi i ettertid kan se at historiske epoker har skiftet retning... som maten skifter retning og bearbeides forskjellig fra mage til mage.
	En kraft har alltid sin motkraft
	Kuas anatomiske og muskulære funksjoner virker sammen i et komplekst samspill. I en av fysikkens lover heter det at: ”En kraft har alltid sin motkraft. ”Slik er det også i det anatomiske system: Enhver bevegelse har sin motbevegelse. Muskulært finnes det muskler som har ansvaret for å sette noe i gang: Disse kan vi kalle synergistene. Likeså finnes det muskler for å bremse. Disse kaller vi antagonister. Musklene står alltid i en viss spenning. De er i tonus.
	Stadig vekselvirkning
	Sentralnervesystemet er i kontinuerlig kommunikasjon med musklene gjennom et uttall elektriske stimuli. Samtidig som sentralnervesystemet sender ut impulser, får det samtidig stadig tilbakemelding om musklenes spenningstilstand. Dette må skje for å vedlikeholde beredskapen.
	En bølgemodell
	Selv den enkleste bevegelse kommer ikke bare i stand ved en muskels sammentrekning eller kontraksjon, men ved et fint samspill mellom muskler med gjerne helt forskjellige funksjoner. Dette bildet kan også brukes for å forklare samfunnsmessige, kulturelle og ideologiske forhold, ja kanskje også den musikkulturelle utviklingen gjennom tidene.Når jeg prøver å finne en rød tråd gjennom historien fra antikken fram til det 20. århundre, blir det bare mulig nettopp ved å beskrive de lange linjer og toppene som danner ytterpunkter i en bølgemodell. Det blir omtrent som svingningene til en bestemt frekvens eller lydbølge, eller ringene i vannet når jeg kaster i en stein.
	Et Marathonløp gjennom musikkhistorien
	”Jeg har tenkt”, sa Brumm. ”Og jeg tror -” ”Nei,” sa Sprett. ”Ikke gjør det. Nå gjelder det å løpe.” Vi skal her springe over en del av musikkulturhistoriens stretti og vi komprimere det kulturhistoriske utviklingsløpet ved å vise til noen synergister og antagonister ut fra bildet av kua; den kroppslige forståelsesmodellen. Vi springer lettbeint over en rekke samfunnsmessige endringer fra naturalhusholdning til pengehusholdning, fra føydalvesen til demokrati, fra gudetro til nihilisme, og kanskje til slutt fra kapitalismen over mot en ny økonomisk verdensordning? Historien skrives mens vi sitter her.
	Fra tyrrani til demokrati
	Slik kommer vi til å betrakte Bysants tyranni, despoti og slaveri i lys av Hellas demokrati. Vi hopper fra et bilde av et samfunn der bare en mann var fri- nemlig eneherskeren- til et samfunnsbilde der bare frie menn var likestilte, og kvinner og slaver var ufrie. ”
	Gjennom epokene
	Herfra farer vi videre gjennom føydal - og lensherresamfunnet, i middelalderen, der bønder var eiendom til fri disposisjon, fram gjennom en epoke som skaper ideologisk revolusjon i og med at mennesket nå ses på som et ”mesterverk”. Motsetningene i barokken mellom det åndelige og verdslige er sterk, og den ”frie tanke” har dårlige kår. Denne epoken kulminerer i neste epoke, renessansen, gjennom faktisk revolusjon, der eneveldet forkastes, ut fra tanker om ”Frihet, likhet og brorskap.
	Fra alt til ingenting
	I løpet av dette historiske sveipet settes keiserlig enevelde opp mot kirkens maktsentra. Kirken er også i brytning. Vi setter kjapt de ulike verdensbilder opp mot hverandre, fra antikkens ”Hele verden er harmoni og tall”, og ”Sola er bilde på den guddommelige allmakt” (Platon) til ”Alt og alle er skapt i Guds bilde ” (Augustin) til ”Mennesket er alle tings målestokk” (Aristoteles), fra ”Universet er skapt av Gud – og dette kan menneskets naturlige fornuft erkjenne” (Thomas Aquinas) til ”Gud er Død” (Nietzshe).
	Fra musikk er alt til musikk er ingen ting
	Vi beveger oss fra antikkens overbevisninger som f. eks postulerer at ”Universet er et gigantisk musikkinstrument, der himmellegemene raser rundt med hver sin tone i en altomfattende harmonisk klang ”– og til dem som nihilistisk og innbitt avsverger troen på noe som helst, i vår nyere tid . Vi beveger oss fra antikkens harmoni – begrep, som sier at ”alt er musikk” og fram til ”den totale oppløsning” som preger både musikk og tenkning etter 1900.”. Vi sveiper med ”harpeklang og himmelsk vellyd” i antikken via begreper som homofoni og polyfoni i middelalderen helt fram til tonalitetens ”oppløsning i ”atonaliteten” og det ”fritonale” etter 1900.
	Fra mye til mindre
	Når det gjelder billedkunsten beveger vi oss fra en todimensjonal flat avbildning av ”himmel og helvete”, av helgen og madonnabilder, kort sagt fra ikoner og over til avbildning av virkelige mennesker, som har levd i historien, uttrykt gjennom sentralpunkt og med dette perspektivorientert. Herfra drar vi over til Picassos nyere todimensjonalitet i billedkunsten, til kubismen og dadaismen som representerer det fornuftsstridige, irrasjonelle og over til ”abstrakt kunst”.
	Fra natur til geometri
	Skulpturene går fra naturtro avbildning av nakne helte- og gudeskikkelser i antikken til madonna-, Kristus- og helgenfigurer i middelalderen og videre igjen til vakre renessansemennesker proporsjonalt og vakkert uthugd i marmor fram til det 20 århundres abstraherte figurative symboler. arkitekturen går vi fra rette kanter til rundbuer, til snirkler og gotiske spir, kruseduller, akantusutsmykninger og overdådighet og deretter over til rette vinkler igjen.
	Fra harmoni til organisme
	Vi går fra troen på det overnaturlige til troen på naturvitenskapen, vi går fra verdenssyn som sier at jorda er et musikkinstrument – at jorda er flat – og at jorda er rund. Vi går fra oppfatningen av jorda som universets sentrum til et helio-sentrisk syn. Vi legger synet på samfunn og individ i et kontinuum - der vi har det kollektive i den ene enden og individet i sentrum i den andre. Fra en tanke om at samfunnet er til for keiseren, til at samfunnet er til for alle. Fra tanken om at det er matematiske harmonier som behersker verdenskroppen til tanken på at samfunnet er en maskin, der alle deler trengs for å holde maskineriet i gang, til tanken på samfunnet som en organisme.
	Fra enevelde til oppløsning
	Vi vandrer mellom utsagn som sier: ”Staten den er jeg ”, ”Alle er fra naturens side like”, ”Gud er sentrum i tilværelsen”. Vi stormløper gjennom begreper som balanse, måtehold og harmoni i antikken, hvordan alt skal være til ”Guds ære” i middelalderen, snapper med oss at ”fornuft” legger grunnlaget for renessansens forståelse og menneskesentrerte syn på verden, jogger videre til dualismen, bevegelsen og dramatikken i barokken, via den ”gylne middelvei” fra antikken til klassisismen, der symmetri, balanse og opplysning er viktigste stikkord. Deretter hiver vi oss lidenskaplig gjennom naturbegrepene og den stormende lengsel hos individet i romantikken, helt fram til fremmedgjøringsbegrepet og oppløsningstendensene trår fram for oss i ”den nyere tid.”
	Ikke mer enn 2000 år?
	Alt dette – og mer - skjer i løpet av knappe 2000 år. For oss et kolossalt Marathonløp i kultur- og begrepsforståelse.Setter vi oss et øyeblikk ned og puster ut, kan det være vi gjennom det kollektivt ubevisste kan høre planetenes toner sveve i lufta, eller hører aulosen – den gamle greske tobladete oboen spille under vinrankene til ære for vinguden Dionysos. Kanskje kan vi gjennom transcendentale evner (i følge Kant) høre harpespill som uttrykk for matematisk perfeksjon eller oppfatte den gregorianske enstemmige vokalsangen som like meditativ som våre forfedre gjorde?
	Hvor lander vi?
	Uthvilte kan vi så springe videre med barokkens motoriske driv, grepet som av vinrankens snirkler gjør vi kruseduller og utdyper akkordenes spenningsforhold gjennom Tonika, dominant og subdominantkadenser. Vi konserterer oss gjennom oratorier og operaer mot en mer elegant stil, med rytmisk symmetri løper vi gjennom klassisismens sonatesatsform fram mot romantikkens tonemaleri og gjennomkomponerte musiske dikt og deretter rett ut i de villeste følerier, ”sturm und drang”, for så å vende tilbake til de mytologiske verdener igjen. Etter dette lange løpet vi utslitte igjen og tenker: ”Vi tar litt av alle inntrykk vi har fått, rister godt, og ser hva som detter ned.” Vi har landet i den nyere tid.
	Den røde tråden i musikkhistorien - finnes den?
	”Au!” sa Brumm. ”Traff jeg ikke?” spurte du. ”Jo, du traff nok på en måte”, sa Brumm, ”men du traff ikke ballongen”. Kan vi trekke en rød tråd, et løp og en tidslinje gjennom musikkulturhistorien og finne et ”minste felles multiplum” som kan danne grunnlag for vår forståelse og oppfatning? Svaret er, ja, det kan vi selvsagt, men det er fare for at vi med så grov sil mister viktig informasjon underveis.
	Ku eller elefant?
	Men, så var det bildet av denne kua, igjen da. Jeg er fristet til å gjenfortelle historien om de 5 blinde som snublet over en død elefant, og så skulle beskrive de enkelte lemmene for de andre, slik at de skulle kunne bli enige om hva slags dyr de faktisk hadde funnet. Historien er litt lang. Dessuten vil jeg heller at vi skal erstatte elefanten med en ku. Det ligger litt nærmere vår egen kulturforståelse. Den som treffer hornene til kua vil selvsagt mene og oppleve noe annet enn den som finner halen. For ikke å snakke om juret! Eller tunga, for den del. Det veit alle som en gang har blitt sleika av en ku -tunge.
	Den musikalske vev?
	Sammenligningen er likevel klar. Hver og en av oss vil beskrive vår egen musikkulturelle og samfunnsrelaterte virkelighet og vår musikkopplevelse slik vi oppfatter den, ut fra egne erfaringer og fortolkningsrammer, sett i lys av de historiske og kulturelle rammer som er gitt oss både gjennom fortidens musikalske vev og nåtidens egen ”strikkemaskin”. Eller skal vi kanskje heller si lydmaskin og I-pod?